Netflixs «Adolescence»: En serie som vil knekke deg – og glede deg

Serien ble medskapt av Stephen Graham, som strålte i Kokepunktet som kokk på randen av kollaps, sammen med manusforfatter Jack Thorne, og Barantini overtok nok en gang regioppgavene. Netflix-mesterverket med fire episoder er en blanding av krim og psykologisk drama som følger en familie hvis 13 år gamle sønn er anklaget for å ha myrdet en klassekamerat med det samme nådeløse enkeltkameraet.

Resultatet? En nådeløs, hypnotisk og uhyggelig autentisk opplevelse, som vil gjøre deg i et hjørne og gjøre deg andpusten.

Hva skjer i «ungdomstiden»?

Serien tar seeren i strupen de første minuttene. Politiangrep ved daggry. Sinte skrik. Veggene rister under vekten av slagramens slag mot døren. Familien Miller blir kastet ut i et mareritt som det ikke er noen flukt fra.

Far Eddie (Graham), mamma Manda (Christine Tremarco) og storesøster Lisa (Amelie Pease) før de i det hele tatt skjønner hva som skjer, ser de politiet brutalt dra 13 år gamle Jamie (Owen Cooper) ut av sengen. Anklage? Drap på en klassekamerat.

Alt beveger seg deretter til politistasjonen, hvor det første sammenhengende skuddet finner sted timelangt emosjonelt snøskred – en sjokkert familie i et sterilt venterom, advokater som velger ord som kirurgiske skalpeller, og en detektiv DI Bascome (Ashley Walters, Top Boy) og DS Frank (Faye Marsay, Andorra), som har solide bevis.

Jamie insisterer på sin uskyld. Er han virkelig uskyldig? Og hvis ikke – hvordan kom han til det punktet hvor han blir anklaget for noe så skummelt?

Regimesterverk: One Shot, Four Different Worlds

Innspilt hele miniserien i enkeltbilder høres ut som en stiløvelse – men i virkeligheten fungerer formatet strålende. Barantini vet hva han gjør. Kameraet tillater ikke pusterom, tillater ikke kutt, gir ikke noe pusterom. Seeren befinner seg fanget i en virvel av tøff virkelighet, som om han var et annet uheldig medlem av den smuldrende Miller-familien.

Hver episode åpner et nytt kapittel i en familietragedie, og tiden hopper fremover:

• Episode 1: Politistasjonen – spenning som kan kuttes med kniv. Kameraet hopper mellom stille hvisking og sinneeksplosjoner.
• Episode 2: Skole – lærere, elever og foreldre prøver å takle sjokket. Sosial dynamikk går i oppløsning foran betrakterens øyne.
• Episode 3: Terapi – Jamie og psykologen (Erin Doherty) i en duell av ord og stillhet. Her avsløres fragmenter av sannhet.
• Episode 4: Bursdag – familien prøver å gå videre med livene sine, men fortidens spøkelser tillater ikke glede.

Hvert sted har sin egen energi, sitt eget tempo, sin egen estetikk, men formatet forblir nådeløst. Kameraet tilgir ingenting – tårer, skjelvende hender, et blikk som flykter fra sannheten.

Medvirkende: En ekte følelsesmessig bombe

I denne typen drama kunne alt falle fra hverandre hvis ensemblebesetningen bare var gjennomsnittlig. Heldigvis "Ungdomstiden" har sanne mestere i spillet.

• Stephen Graham han er en leksjon i å opptre som Eddie Miller - hver rynke i ansiktet hans skriker en historie om sammenbruddet av farens verden.
• Ashley Walters og Faye Marsay De er perfekte som erfarne detektiver som vet at på den andre siden av bordet er en gutt, ikke et monster – og likevel gir de ikke opp.
• Owen Cooper som Jamie? En ren åpenbaring. Hans tolkning av et skremt, men kanskje ikke helt uskyldig barn er det skummelt og hjerteskjærende på samme tid.

Og akkurat når vi tror vi har sett alt, kommer her Erin Doherty i tredje episode og levering en ekstraordinær psykologisk duell, som lett ville finne veien inn på teaterscener.

Er «Adolescence» en perfekt serie? Ingen. Og det er greit.

Hvis du leter etter enkel visning for en fredagskveld, vil du treffe en vegg her. «Ungdomstiden» det er alt annet enn et hyggelig syn – er mørk, deprimerende og til tider ekstremt smertefull.

I tillegg bruker serien mesteparten av tiden sin på å følge med gjerningsmannen og hans familie, mens den gjenstår offeret nesten helt i bakgrunnen – som reiser viktige etiske spørsmål. Men dette er ikke en typisk krim eller «whodunnit»-historie. Det er en brutal disseksjon av sosiale sprekker som kan føre til ufattelige handlinger.

Gjennom Jamies historie utforsker serien manosfære, nettpåvirkning på tenåringer og systemiske mangler, som vi ofte overser. Resultatet er ikke alltid behagelig – men det er helt nødvendig.

---

Konklusjon: En serie du ikke vil kunne (eller vil) glemme

«Adolescence» er ikke en serie du ser og glemmer. Den er ikke laget for en natts binge-watching. Det er en intens opplevelse som griper deg og ikke gir slipp.

Hvis du er klar til emosjonell rodeo uten sikkerhetsbelter, dette er en av årets viktigste og mest mesterlig utformede serier. Hvis ikke, vil du kanskje heller velge noe snillere - som en dokumentar om pandababyer.